Urolig mammahjerte

Denne helga har vi vært aleine, hundene, gubben og jeg. Andre helga på rad - og det er ikke godt...
Ikke får jeg gjort noe vettig, ikke får jeg slappet av, ikke har vi funnet på noe sprøtt....

Alt var så mye enklere når barna var små. Da visste jeg hvor de var og hva de gjorde. Nå vet jeg ingenting - og det er ikke så mye jeg kan gjøre med det heller. Kloke folk sier dette er normalt! At det skal være sånn!

Vel, den eldste dattera har jeg bekymret meg for i mange år. Nå er hun voksen og mamma selv. Så nå bekymrer jeg meg bare "litt" for barnebarnet mitt istedenfor...
(Jeg trenger jo egentlig ikke det, han har det trygt og godt sammen med sin lille familie!)
Og så er det "minstebarnet", da...
Nå er det henne jeg bekymrer meg for...

Jeg har sikkert ingen grunn til det, men likevel gjør jeg det.  Hun er ikke så flink til å ringe hjem heller, og hun er ikke så aktiv på facebook.....

Er det virkelig "normalt" at jeg kjenner det slik?
Eller er dette bare et tegn på at kontrollfreaken i meg har for lite å kontrollere?
Kanskje er dette en prosess jeg må gjennom for selv å kunne frigjøre meg fra behovet for å vite alt og styre alt slik jeg synes er best? 

Huff - - - det er ikke noe behagelig å ha det sånn...

Mine to jenter